Jo mindre du jager, jo mer finner du
Egenverdsparadokset
- 17-9-2025
- Bibi Ohlsson
- 7 min
Har du noen gang følt at jo hardere du prøver å være god nok, jo lenger unna er du fra å føle deg verdifull? I en verden som krever at vi “viser oss frem”, fanger vi oss selv i et paradoks: vi leter etter bekreftelse der den ikke kan finnes. Denne bloggposten handler om den motintuitive sannheten om egenverd – at det ikke er noe du kan skaffe deg, men noe du allerede har. Det handler om å gi slipp, og i stillheten oppdage den verdien som har vært der hele tiden.
Noen ting lar seg ikke jages. Jo nærmere du prøver å komme, jo mer glir de unna. Som tåke for hånden. Som stillhet som forsvinner når du lytter for hardt.
Egenverd kan være sånn.
Du prøver kanskje å finne den – i handlingene dine, i andres blikk, i tilbakemeldingene du får. Du justerer, skjerper, leverer. For å kjenne at du er nok. Men det du leter etter, lar seg ikke fange på den måten.
Egenverd dukker opp når du lytter, ikke når du roper.
Veien mot paradokset
Tidligere blogger i denne serien har utforsket ulike aspekter av egenverd. Først lærte vi om digital frakobling, det å gi slipp på den konstante jakten etter ytre bekreftelse. Deretter så vi på kraften i analog påkobling, hvordan håndfaste aktiviteter og nysgjerrighet kan styrke din egenverdi fra innsiden. Vi dykket dypere inn i egen avkobling, der du kan finne en dypere, mer autentisk forbindelse med deg selv ved å unngå behovet for å dele alt. Til slutt fant vi ut at bevisst tilkobling handler om å verdsette deg selv gjennom ditt indre kompass og din iboende verdi.
Alle disse skrittene leder oss til et sentralt punkt: at egenverdet vårt ikke er en skjult gjenstand som vi må lete etter, men en rolig erkjennelse som blomstrer når vi gir slipp på jakten.
Gi slipp på jakten
Tenk på den som alltid vil bli sett, som fisker etter anerkjennelse og fyller rommet for å kjenne seg hel. Er det ro der? Eller uro i forkledning? Vi har alle vært den personen. Men kanskje ligger svaret ikke i å prøve hardere – men i å gi slipp.
Carl Rogers sa det så fint: “Når jeg aksepterer meg selv akkurat som jeg er, da kan jeg forandre meg.”
Egenverdsparadokset handler ikke om å gi opp, det handler om å gi slipp. På bevisføringen. På kravet. På ideen om at verdien din ligger et sted der fremme.
Og det skjer noe når vi gjør det. Den rastløse jakten stilner, og blir til en stille kontakt. Du går fra å sammenligne deg, til å gjenkjenne deg selv.
Hjernens hemmelige språk
Psykiater Anna Lembke, som skrev boken Dopamine Nation, beskriver hvordan hjernen vår reagerer på overstimulering. Jo mer vi “pusher på” med dopamin fra skjermer og prestasjoner, jo mer avstumpet blir vi for ekte glede. Det betyr at løsningen er motintuitiv: det vi søker, kommer når vi ikke prøver for hardt.
Vi trenger ikke å være passive, vi trenger bare rom. Vi trenger å koble oss på det som ikke krever prestasjon: natur, stillhet og ekte kontakt. Det gir hjernen et mer stabilt dopaminpåfyll og gir oss tilbake opplevelsen av mening.
Som Daniel Pink viser i boken Drive, er det som virkelig motiverer oss, autonomi, mestring og mening – ikke ytre belønning. Og det er nettopp det som skjer når du tar en bevisst pause.
En stille revolusjon
Dette er ikke en quick fix. Det er en øvelse i å være menneske – på hjernens premisser. Jon Kabat-Zinn snakker om ikke-strebing: verdien i å være til stede uten å hele tiden forsøke å forbedre, fikse eller prestere. I denne ikke-ytelsen skjer det noe merkelig: Du kjenner at du allerede er nok – uten å bevise det.
Kanskje er det når du vanner plantene dine i stillhet. Når du skriver noe som ikke skal publiseres. Når du går en tur uten å måle stegene. Når du møter deg selv i speilet, og lar blikket hvile.
Din egenverdsreise handler om å komme nær – nær oppmerksomheten, nær rytmen i deg, nær stemmen som ikke roper, men kjenner.
Konklusjon:
Det du har beveget deg gjennom i denne serien – frakobling, påkobling, avkobling, tilkobling – har ikke vært steg på en stige. Det har vært som å oppdage nye lag i deg selv, der hvert lag bringer deg nærmere din kjerne.
En gjenklang som vender tilbake – med dypere klang hver gang du lytter.
Du har begynt å gå i takt med deg selv. Du har merket hva som skjer når du ikke jager, men lever. Når du velger noe som gir resonans, ikke applaus. Du har erkjent at å anerkjenne din helhet betyr å omfavne at du alltid er i utvikling.
Refleksjon
Du har koblet fra. Koblet på. Koblet av. Og koblet til. Ikke for å finne en ny versjon av deg selv – men for å gjenkjenne den versjonen som alltid har vært her, bak støyen.
Og i dette øyeblikket kjenner du pulsen av din egenverd. Gjør du det?
Din reise gjennom frakobling, påkobling, avkobling og tilkobling har ikke handlet om å finne noe nytt, men om å gjenkjenne noe som alltid har vært der. Vi har sett at den dypeste følelsen av egenverd kommer når vi slutter å jage etter den. Men hva hvis den iboende verdien du søker er mer enn bare en følelse? Hva om den er en urokkelig sannhet, like konstant som en elv som renner under en innsjø? I vår siste blogg skal jeg ta deg med til et sted hvor jeg så dette med mine egne øyne, og hvor jeg tror du vil finne at du ikke trenger å søke etter din verdi, men heller kan velge å anerkjenne og gjenkjenne den. Les: Gjenkjennelsen: Jakten på det du allerede har.
Egenverd i en digital verden
Digital frakobling
Du går gjennom dagen med lyder, skjermer og bevegelser som...
Read MoreAnalog pakobling
Husker du den følelsen? Lukten av en gammel bok, følelsen...
Read MoreEgen Avkobling
Hvor ofte opplever du noe vakkert, uten å tenke på...
Read MoreBevisst tilkobling
De fleste av oss har et mentalt bilde av hva...
Read MoreEgenverdsparadokset
Har du noen gang følt at jo hardere du prøver...
Read MoreGjenkjennelsen
Egenverd er som brillene du allerede har på, men som...
Read More
Det du leser her er ment for å vekke ideer og gi kunnskap – ikke for å erstatte medisinsk, mental, økonomisk eller juridisk veiledning.
Disclaimer
