Kløften mellom å vite og gjøre

KLØFTEN MELLOM Å VITE OG GJØRE

Hvorfor å ville ikke er nok – og hvordan det minste, klønete steget forandrer alt

Hun hadde blitt god til å vite ting. Til å ville. Men eksperten på å gjøre ting? Den personen bodde et annet sted. Kanskje hos de som bare “turte” eller “var sånn.”

I denne bloggen møter du forskning som viser at det du tror er dine grenser, kanskje bare er vaner du har glemt å utfordre.

Og en kvinne som oppdaget at det minste steget forandret mer enn hun trodde var mulig.

Hun hadde lest alle bøkene. Fulgt alle podcastene. Scrollet gjennom utallige Instagram-sitater om å “leve livet fullt ut” og “følge drømmene dine.” Hun visste akkurat hva hun burde gjøre for å endre livet sitt.

Og likevel satt hun der. Uke etter uke. Med vissheten om hva hun skulle gjøre. Med samme følelse av at livet var noe som skjedde, ikke noe hun levde.

Problemet var at føttene hennes aldri begynte å bevege seg, selv om hun visste hva hun ønsket.

Det rare med kunnskap er at den kan bli en sovepute...

Jo mer du vet om hva du burde gjøre, jo tryggere føles det å… fortsette å lære mer. Bare én artikkel til. Bare én kurs til. Bare litt mer research før du tar det første steget.

Men Ellen Langer, professor i psykologi ved Harvard University og kjent verden over som “the mother of mindfulness” (ikke på meditasjons-måten, men på “vær-tilstede-og-nysgjerrig”-måten), har oppdaget noe fascinerende: Grensene vi tror eksisterer for hva vi kan gjøre, er ofte bare historier vi har fortalt oss selv så mange ganger at vi har glemt at det er historier.

I et av hennes mest kjente eksperimenter, beskrevet i boken Counterclockwise (2009), levde eldre menn som om de var 20 år yngre i en uke. Ikke “later som” på en teatralsk måte, men faktisk levde i en setting fra 20 år tilbake, snakket om hendelser som om de skjedde nå, gjorde ting de pleide å gjøre.

Resultat? Fysiske målinger viste at kroppene deres faktisk ble “yngre” på flere parametere. Syn bedret seg. Bevegelsesmønstre endret seg.

Ikke fordi de gjorde noe magisk, men fordi de sluttet å oppføre seg som om grensene de trodde de hadde, var absolutte.

Tvilen som falsk beskyttelse

Hun hadde fortalt seg selv at hun ventet på det rette tidspunktet. Når økonomien var bedre. Når barna var større. Når hun hadde mer erfaring. Når stjernene stod riktig og Mercury ikke var i retrograd eller hva faen det nå het. Men hva om nølingen bare holdt henne fast? Hva om tvilen bare var hjernen hennes som gjorde jobben sin – å holde henne trygg ved å holde henne stille?

Fordi her er hemmeligheten tvilen ikke vil at du skal vite: Du trenger ikke å være sikker før du begynner. Du trenger bare å være villig til å ta ett skritt og se hva som skjer.

Bevegelsen som kommer før klarheten

Hun trodde hun måtte vite hele veien før hun tok første skritt. Men det fungerer ikke sånn. Veien viser seg først når føttene begynner å bevege seg. Som å kjøre bil i mørket med lyktene på – du ser bare de neste 50 meterne, men det er nok til å komme deg dit du skal.

Vi kan endre opplevelsen av virkeligheten ved å endre hvordan vi forholder oss til den. Det vi tar for gitt som ‘fakta’ om oss selv (‘jeg er ikke kreativ’, ‘jeg er for gammel’, ‘jeg er ikke typen som…’) er egentlig bare konklusjoner vi har trukket basert på begrensede data.

Hva om hun testet en annen tankegang? “Hva om jeg faktisk er kreativ, men bare ikke har gjort kreative ting på lenge?” “Hva om alder ikke betyr det jeg tror det betyr?” “Hva om jeg kan bli den typen som…”

Det minste steget som er stort nok

Hun bestemte seg for å teste noe. Ikke stort. Ikke dramatisk. Bare ett lite skritt i retning av det hun visste hun ønsket, men aldri hadde våget å begynne på.

Hun meldte seg på et 5 måneders italiensk gruppe-språkkurs. Ikke en app hun kunne gjøre hjemme i pyjamas, men et rom med fremmede mennesker hvor hun måtte si “piacere di conoscerti” høyt og feil og klønete.

Den første kvelden satt hun i bilen utenfor i fem minutter og vurderte å bare kjøre hjem. Men hun gikk inn. Stolpret over uttalen. Blandet sammen subjekt og verb. Følte seg som en amatør i noe så enkelt som å si hva hun het.

Andre kvelden var uttalen fortsatt feil, men hun smilte når hun gjorde feil. Tredje uke lo hun sammen med de andre over hvor umulig italiensk grammatikk var. Etter en måned drakk hun kaffe med flere av de andre etter timen. Og da de gikk hver til sitt sa hun “ci vediamo presto.”

Innen femte måned var hun en som kunne høre seg selv snakke italiensk – og være komfortabel med stemmen. Ikke en som vurderte det, googlet det, lurte på om det var bortkastet tid. Hun som faktisk gjorde det.

Bevegelsen endrer historien

Det merkeligste var at historien hun fortalte seg selv om hvem hun var, begynte å skifte. Fra “jeg er en som tenker på ting” til “jeg er en som faktisk gjør ting.”

Og den nye historien åpnet for nye muligheter hun ikke engang hadde sett før. Fordi når du beviser for deg selv at du kan ta ett skritt, blir det plutselig lettere å se at du kan ta ett til.

Det omtales som “the psychology of possibility” – psykologien om hva som er mulig.

Den handler om å teste antakelsene dine om hva som er mulig, i stedet for å bare tro på dem som om de var skrevet i stein.

Hva venter på deg?

Hva er det du vet du vil gjøre, men ikke har begynt på ennå?

Kanskje det er å melde deg på den tingen. Ha den samtalen. Prøve den greia du har sagt du skulle prøve i tre år.

Det kan være rotete. Det kan være klønete. Det må bare være oppriktig nok til at noe i deg løsner – den delen som har visst hele tiden hva den vil, men som har ventet på at resten av deg skulle bli modig nok til å begynne.

Fordi det hjelper ikke å se veien hvis du aldri begynner å gå.

Og tvilen? Den vil alltid være der. Den er en del av pakken når du er menneske. Men du trenger ikke å la den bestemme om føttene dine får lov til å bevege seg.

Så hva blir ditt første skritt? I dag. Mens tanken fortsatt er varm. Her og nå.

Det minste steget som er stort nok til at du faktisk tar det.

Veien venter ikke på at du skal bli klar. Den venter på at du skal begynne å gå.

Grensene vi tror eksisterer for hva vi kan gjøre, er ofte bare historier vi har fortalt oss selv så mange ganger at vi har glemt at det er historier.

Det første steget trenger ikke å være perfekt, modig eller særlig imponerende.

Det må bare være ekte nok til at du faktisk tar det. Resten ordner seg underveis – ikke fordi det er magisk, men fordi bevegelse gir ny informasjon som stillstand aldri gir deg.

Spørsmålet er ikke om du er klar. Spørsmålet er om du er villig til å finne ut.

Bibi Ohlsson: Å holde rytmen i livet er en balansekunst. Derfor skriver jeg for å inspirere deg til å kultivere en balansert selvledelse, slik at du kan ta konkrete steg for å leve et liv som er harmonisk og ekte – med økt hverdagsglede som mål.

Det du leser her er ment for å skape interesse, gi nye perspektiver og dele kunnskap og erfaring – ikke for å diagnositere, behandle eller erstatte medisinsk, mental, økonomisk eller juridisk veiledning.
Disclaimer

Vil du lese mer?

✨ Hvordan hun løftet hverdagen fra kjedelig repetisjon til meningsfylte opplevelser.